Jeg sitter hjemme med skolebøkene mine i fanget og et glass juice på bordet. Solen skinner gjennom vinduet bak meg, og varmer opp ryggen min. Jeg sporer ut at konsentrasjonen, og tankene mine flyr til de jeg har så nært til hjertet. Alle mine beste venner. Jeg takker Gud for bestevenner! For en skapelse, for en trøst, for en glede og for en kjærlighet... Noen av de skjønne bestevennene mine har flyttet til hvert sitt land, ute i den vakre, vide verden.
Sverige, USA, New York... Jeg vet de alle har det så godt, for de lever ut sine drømmer og de har tatt et steg ut at "komfort-sonen" sin, for å krysse sine egne grenser og deretter utvide dem. Hjertet mitt fylles av takknemmelighet; fordi jeg unner dem virkelig alt det beste! Mine beste venner her i verden fortjener å ha det best her i verden.
Men; jeg savner. Og det er lov! Savn er sunt. For jeg vet at vi skal se hverandre igjen med tiden. I mellomtiden vil mine venner finne seg nye venner, skape nye relasjoner og oppleve nye sider av livet, på så mange forskjellige måter. Oppi alt dette gir det meg en stor trygghet å vite at våre relasjoner ikke vil svekkes på grunn av avstand, og ei heller på grunn av hvor lang tid det tar mellom hver gang vi snakker sammen. Bestevenner har noe spesielt, noe magisk & noe ekte. For gode, gamle venner er gull verdt, og vi vil alltid være hverandres bestevenner!
"Friends understand our pain and sorrow, and give us hope of a better tomorrow. Together forever, never apart. Mabye in distance, but never in heart."
- Renate Wroldsen
