kaotisk stillhet

I denne verden fins det 7.029.050.640 mennesker totalt. Det er mange mennekser! Og tenk på dette, ingen av oss er like. Hver eneste en av oss har en helt egen identitet, en egen stemme og et eget bankende, levende hjerte. Vi er alle unike, og vi er akuratt like mye verd. 

Men verden er, som vi alle vet, preget av krig, sykdom og urettferdighet- i aller høyeste grad. Vi opplever derfor å gå gjennom tøffe tider. Og dermed vet vi, på grunnlag av hva vi har erfart & fremdeles erfarer, at livet slett ikke er en dans på roser... 

Mitt liv har hvertfall ikke vært det. Jeg har kjent på hvordan det føles å miste, hvordan det føles å savne, hvordan det føles å bli sønderknust og hvordan det føles å være helt alene... Jeg har med andre ord kjent på livets vonde sider. 

Men, jeg har jo så uendelig mye å være takknemlig for! Det er viktig å fremheve at jeg har hatt et veldig godt liv, sammenlignet med mange andre som har hatt det så mye verre enn meg. Jeg er så glad for alle de gode stundene jeg har fått oppleve her på jorden- og alle de verdifulle minnene jeg har skapt sammen med både venner, familie og ektemann... All ære til Gud for det. 

Likevel, hvis vi går litt mer inn på dypet, er det i bunn og grunn hverdagene som ofte er et problem for mange. Det er de hverdagslige problemene, de små tingene som ofte blir så altfor store. Vi mennesker er skapt slik at vi fokuserer svært mye på bagateller, ja, så mye at vi nesten ikke klarer å glede oss over alt det fine vi har her i livet. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg selv er slik. Jeg har en tendens til å rette mitt fokus mot de små vanskelighetene, de som virker så mye større enn de faktisk er. For tiden er jeg i en slags overgangsfase, hvor det holder på å skje mye nytt som skal forandre mitt liv for alltid. Og på tross av at mine hverdager er ganske "frie", så er det indre livet mitt ganske så "fullt". Jeg lever på en måte i en kaotisk stillhet. 

Og det er ikke lett.

Men, jeg prøver å legge bort disse "småtingene" som opptar for mye av min oppmerksomhet til tider- og velger stadig å sette livet mitt i et mer helhetlig perspektiv. På den måten er det mye lettere å se at en kanskje ikke har det så aller verst, men heller kanskje nesten altfor godt? 

Mitt råd til deg er hvertfall å være takknemlig for det du har. Gled deg over de tingene som får det til å smile- og prøv å sette ting i perspektiv med en gang det "hoper seg litt opp" i hverdagen. Det hjelper ihvertfall for meg! Og husk; hver dag er en ny dag, og starten på resten av ditt liv!

"Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre fornyet dag for dag." 2 Kor 4,16

- Renate Wroldsen